Små historier

En noe spesiell kombinasjon?

NBC's damelag er kanskje det laget som i en periode har vært mest "finkulturelle": vi gikk "stadig" i Oslo Konserthus på konserter med Oslo-filharmonien. Og årsaken til det var treneren. Jeg har ikke hørt om kombinasjonen profesjonell musiker og baskettrener/spiller verken før eller siden (John Westby). Og for å sitere han da han ble spurt om hvordan han i alle dager torde å spille basket, han som levde av fingrene sine:
Hvis jeg hele tiden skal tenke på å spare fingrene mine, faller jeg sikkert på isen!
John trente oss i mange år, og musikkinteressen hans smittet nok over på en del av oss, CD-hylla mi viser iallefall mye klassisk, inkludert noen gode med nettopp Oslo-filharmonikerne.

Fatal togtur, 22. oktober 1978

Det var en gang, og det var etter den sommeren jeg hadde fylt 16 år. Jeg hadde fått lov å trene med seniorlaget som spilte i hovedserien, ikke fordi jeg var så veldig god, men fordi at de ikke var så mange. Mange var det heller ikke som hadde lyst til å reise til bortekamp mot Ulriken i Bergen så 2 av oss juniorene måtte være med i tilfelle noen skulle bli skadet eller slitne. For at ikke reiseutgiftene skulle sprenge klubbkassa var turen lagt opp slik: Nattog fra Oslo lørdag kveld, frokost på jernbanekafeen i Bergen, kamp kl. 11.30, middag på pub og ettermiddagstog til Oslo med planlagt ankomst i Oslo kl.22.30, alt innen 24 timer. Reisen til Bergen gikk greit og møte med Landåshallen med et stort publikumsoppmøte så tidlig på en søndag var veldig hyggelig. Jeg var vant med 7-8 tilskuere på Nordseter, her var det kanskje 400, musikk og presentasjon av spillerene før kampen, speakertjeneste fortløpende under hele kampen. Bergenserne var gode på kamparrangementer allerede dengang, ingen østlandsklubber var i nærheten av å skape de samme rammene rundt sine kamper. Speakeren holdt hele tiden publikum oppdatert på hvem som scoret. For Ulriken nevnte han mange navn, for NBC nevnte han stort sett Håååkooon Biiiieee, men aldri meg. Vi tapte med endel poeng og var passe fornøyde, jeg fikk spille 3-4 minutter og var godt fornøyd. Hjemturen ble lang for en rastløs ungdom, så enhver stopp toget gjorde ble benyttet til en tur ut i frisk luft. Utenfor Flå stasjon stoppet toget for rødt lys og jeg hoppet som vanlig ned på bakken, men toget startet igjen nesten umiddelbart, og jeg så fra utsiden at de automatiske dørene lukket seg igjen mens farten økte. Der stod jeg uten ytterklær, penger og mobiltelefon (den fikk jeg først 14 år senere). Etter en litt flau innrømmelse fra min side forbarmet en stasjonsbetjent seg over meg, han ordnet med overnatting på trebenken på venteværelse oppvarmet av NSB`s ullteppe og gratis tur til Oslo med somletoget mandag morgen. Jeg kom sent på skolen, men rakk gym i 5.time.

Dengang jeg og Kjoser`n og gutta gjorde klubben historisk

Jeg kan ikke huske å ha vunnet en eneste baskeballkamp i mitt liv. Og jeg spilte ganske mange den gang i overgangen mellom 70- og 80-tallet, oppimot 100 tror jeg... Denne noe beskjedne merittlisten henger muligens sammen med at jeg på den tiden jeg var aktiv målte i underkant av 160 cm - men kanskje også at den gjengen jeg spilte sammen med ikke var stort høyere. I tillegg var vi absolutte motstandere av å spille etter opptrukne systemer og andre former for systematikk som kan vise seg effektive i lagspill. Vi elsket å spille basketball, gjorde det flere ganger i uken (hovedsakelig i gymsalen til den sure vaktmesteren på Nordstrand Gymnas) - og så snart våren nærmet seg pleide Kjoser`n (evig primus motor og nabo til skolen, anvendelig overalt på banen unntatt når han ble sint), Danielsen (spesialist på den lite baskeballrelevante og mere brytesportaktige flygende mare, forward), Henrik (hadde vært utvekslingsstudent ett år i USA og ble regnet som neger, forward), Lars Conrad (danseløve, forward og guard) og jeg å måke asfaltbanen i skolegården for å komme i gang med utendørstreningen. Vi trente og spilte kamper ustanselig og betraktet oss som sportens egentlige bohemer og connaiseurer, selv om vi som sagt stort sett tapte alle kamper (etterhvert flyttet 1,92 lange Ammerud-John, fra erkefienden Ammerud som alltid slo oss grassat, til Nordseter - og når han alene kunne putte på 30 - 40 poeng hendte det vel kanskje med årene at vi vant en eller annen kamp..?). Mot slutten av 70-tallet rykket det for oss fryktinngytende herrelaget til klubben ned i 2. divisjon, og alle de lange gutta ga seg etter mange år med basket. Kjoser`n og Henrik hadde både fått lov til å trene litt med dem - og hadde vel også fått kommet innpå i noen hovedseriekamper - men vi andre hadde ikke hatt noen særlig befatning med dem bortsett fra å stille på kampene for å heie. Klubben visste vel ikke helt om laget skulle trekkes fra divisjonsspillet, men vi 16-17 år gamle gutta insisterte på å føre klubbens ære videre i 2. divisjon. Og det medførte en rekke meget minnerike kamper... Vi kom oss i begynnelsen av sesongen stort sett aldri over på motstanderens banehalvdel - vi var under konstant press - og i de fleste kampene ble jo etter hvert gutta utvist én etter én for munnbruk, målrettet frustrasjon eller flygende mare. Men moro hadde vi det hele tiden! Målet var stort sett å tape med mindre enn 100 poeng (noe vi ikke så ofte klarte...). Jobben min var bl a å ta droppen (vi utviklet en strategi hvor jeg prøvde å stå på motstanderens fot i drop-øyeblikket...) og å drible mellom bena på de stort sett 50 cm høyere motstanderne. ”Hopp opp og bit`n i kneet Kai” pleide mine medspillere å rope oppmuntrende i kampenes hete. Kampen mot Oppsal litt utpå høsten skulle komme til å bli historisk. Vi skulle her møte det høyeste laget i 2. divisjon, mange av dem med solid 1. divisjonserfaring, noen sågar med landslagserfaring... Det ble ett absolutt renn uten like. Klarte vi å holde ballen i laget mer enn 10 sek. medførte det vill jubel og utfyllende seiersritualer! Oppsalgutta klarte vel ikke heller å holde konsentrasjonen hele tiden - så av og til fikk vi til noe rush-aktig som gjorde at vi klarte å nærme oss deres kurv. Etter hvert som de vel også ble slitne av å bøye seg langt ned for å ta fra oss ballen (jeg var ofte ballfører - hva nå det skulle kunne innebære i en slik kamp) hendte det at vi kom til noe som med litt velvillighet kunne kalles skuddforsøk. Jeg fikk inn en topoenger mot slutten av første omgang (full fest!!!) og klarte senere også å lure meg til to straffer (fikk inn én - ny fest!!). 3 poeng!!!! Og laget vårt klarte 6 til sammen!!!!! Oppsal fikk 192 fikk man talt seg frem til ved kampslutt.... I avisene ble det i dagene deretter, mens vi hvilte ut og diskuterte eventuelle endringer av strategi for neste kamp, behørig spekulert i om 192 - 6 var den største seieren i norsk basketballs historie. Jeg tror hverken vi eller Oppsalgutta noen gang glemmer den kampen (ganske sikkert heller ikke de som førte kamskjemaet - målene og foulene må ha fylt opp en bok...). Vi hadde virkelig fått satt klubben på kartet! Og jeg var toppscorer!! Det hører med til historien at vi kom oss noe etter hvert (Ammerud-John sluttet seg jo bl a til oss) og at vi bare tapte for Skien med 20-30 poeng mot sesongslutt. Her for et par år siden leste jeg i Aftenposten at et eller annet lag hadde vunnet 202 - 4. Fankern - der røyk vi ut av historiebøkene tenkte jeg! Men jeg lurer fortsatt av og til på hvem som var toppscorer på det tapende laget.

1986 Opprykk

Etter flere sesonger som basketspiller i NBC med 9 på ryggen, skulle det vise seg at 1985/1986 sesongen ville bli annerledes å mye morsommere enn alle de foregående sesonger for min del. Vi startet opp godt plassert i 4 divisjon med ikke altfor store forventninger om noen serieseier. Oslo Vikings med bare amerikanske Natogutter var i samme divisjon også, og fremstod som nærmest uovervinnelige. De hadde vi smertelig fått møtte sesongen før, noe vi husket veldig godt. Men heldigvis kom vi i avdelig C, Oslo Vikings i serie A. Det åpnet mulighetene for oss og med friske juniorspillere i bakhånd startet vi serien med godt mot. Det gikk vår vei den sesongen, og uten et eneste tap spillte vi opprykkskvalifisering mot Veitvet på Nordseter. Det ble en utrolig jevn og spennende match. I kampens siste minutter lå vi under med et poeng. Da ble juniorspilleren Thomas Gundersen feilet og han fikk derfor 2 skudd. Vi krysset fingrene for han, seierschampagnen sto klar og ventet. Sikker og uten spor av nerver, puttet han begge skuddene elegant inn rett i kurven til resten av lagets store jubel. Kampen ble blåst av like etterpå, og vi vant med et knepent poeng, takket være Thomas. Herrelaget var klare for 3. divisjon.

På vikingetokt

Året var 1986. Nordstrand vant 4 div. og skulle satse. Helt ulogisk var styret i klubben den gangen, ved viseformann John Westbye, i kontakt med den lille øye ute i Atlanterhavet, Island, som noen forveksler med ”De utstøtte-gamle-gale norske vikingenes øy”. Når dette er sagt, så trodde vel nordmannen John, at i og med at Island er så nærme USA, hvor det finnes en Amerikansk militærbase attpå til, så måtte basketballspillere derfra være gode. Islendingen ble raskt imponert, når brevkontakten ble etablert. Første brevet som ble mottatt var på islandsk. Ikke mindre imponert ble han, når brevene ble sendt fra flere forskjellige land, men dog på engelsk (hadde nok med hvor brevene ble sendt ifra). Konklusjonen var klar: NORDSTRAND VAR EN KLUBB SOM SKULLE SATSE!! Når jeg og min kompis Elli, fikk fortalt til venner og familie, at vi skulle utvandre til ”Gamle landet”, vel bare i 1 år muligens, så var reaksjonen nokså ensformig: Skal dere til Oslo, største bondegård i hele Europa!! Svaret var lett: Ja, der har de masse penger, gode i basket er dem og tak over hodet har vi fått!! August 1986 var det 2 ”barske vikinger” på flyplassen Fornebu. Den ene vel spinkel, minnet litt om en som hadde sultet i noen uker, og en annen som hadde tross alt muskler. Det var den spinkle som hadde skrevet under kontrakt som spiller og trener for Nordstrand. Merkelig nok, så oppsto øyekontakten ganske raskt med mottakelseskomiteen. Det var ikke noe som Jordan ville skrive hjem om, men når vi så John, så ble vi vel litt overrasket. Han var jo høy, men det var noe merkelig på halsen på mannen., og bart hadde han også!! Vi hadde knapt nok kjøpt barbermaskin. Omsider så kom vi i gang med trening og kamper. For islendingen var det ikke lett med alle disse rare norske navnene på: Spillere og begreper i basket sammenheng. Norsken var ikke så bra heller, og det oppsto noen problemer, men etter en stund så ble det vel mindre prating og mer spill. Tror at alle var enige i at: Denne spinkle karen hadde temperament. Det er blitt ganske mange år i Norge (15 år) for den spinkle islendingen, den gangen 75 kg men nå muligens 100 kg. Det ble ganske mange år i Nordstrand Basket, hvor et lite ”comeback” i alder av 38 kom i 2000. Hurtigheten er borte – treffene er borte, men temperamentet er der fortsatt!! Takket være John og ikke minst Jan, så er jeg gift med en norsk dame og har 2 barn, de 2 barna kan jeg vel tross alt også takke meg selv for! Noen gloser er vel ikke så dumt å få med seg, i tilfelle at en islending skulle dukke opp ved senere anledning:
  • Djøfulsins – Andskotans – Helvitis à FAN
  • Uppkast à Oppkast (Hoppball)
  • Get ekki à Gidder ikke (Kan ikke)
  • Attan à Vridåtter (Viv)
  • Vørn à Forsvar
  • Sokn à Søke (Angrep)
  • Skjota à Skyte
  • TippiTippi à Islandske navnet på Jan Haslev

Før mobiltelefonens tid

Jeg husker en gang jeg satt på med Eva til kamp. Tror det var i Hoslehallen Det var en av de første gangene jeg fikk være med damelaget. Vi hadde to biler med 3 spillere i hver. Vi møttes som vanlig i Sæterkrysset, og Eva durte straks avgårde i fin stil. Vi hadde hele veien veldig moro av å prøve å riste av oss bilen bak, så det ble en del krysspasseringer på gult lys. De andre kjørte faktisk av og til på rødt for å holde følge med oss. Endelig kom vi frem til hallen, fikk skiftet og var klare til kamp. Vi ble etterhvert litt bekymret fordi de andre ikke kom. De kom faktisk ikke i det hele tatt. Grunnen til at de hadde prøvd å henge på oss med bilen var selvsagt at de ikke visste hvor vi skulle spille. Vi tapte på w.o.

Cuphelg

Jeg antar at det var etter neste Hansa-cup 87, at vi - iallfall Helle og jeg - hadde sovet fire timer i løpet av helga i Bergen, og kom til Oslo, mandag tidlig om morgen med toget. Jeg sovnet i norsk timen til Grethe Telje og våknet i kr.timen til en mannlig lærer jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Hadde han i gym og kr.dom (eng?) i niende. Jeg lurte på hvorfor de ikke hadde prøvd å vekke meg til friminuttet, men det hadde de prøvd - medelever og lærer til ingen nytte. Da gikk jeg hjem for å sove ut. Bente Moe kunne fortelle på neste trening at hun hadde sovnet med brødskiva midt i munnen til frokosten. Det hadde vært en knall bra Hansa-cup, det var årets baskethøydepunkt på ungdomsskolen. Vi vant aldri nok til å komme langt i cupen, men vi fløy rundt og heiet på guttelag fra Bergen (Hop, Gimle og Nattland), Bærum (EB-85) og Oslo (Ammerud) tror jeg. Både eldre og yngre. Noen ganger fordi treneren virket sympatisk (spesielt Torkild Hagen for Bergkameratene SmåGutter).

Første trening med damelaget...

Det var våren etter NBC damer hadde deltatt i 1. divisjon. Karina og jeg skulle prøve oss på damelaget. Vi fikk beskjed om å møte opp utenfor Holmlia Idrettshall med ute- og innesko. Damespillerne var i relativt god form så her var det bare å brette opp ermene og følge med. Som oppvarming hadde vi en 30-45 minutters joggetur. Turen gikk til Hvervenbukta, via Fiskevollbukta og tilbake igjen, vi løp fordelt på to grupper. Husker ikke helt hvilke av disse gruppene jeg tilhørte, men regner med at det var den bakerste siden jogging er noe av det kjedligste jeg vet. Tilbake i Holmlia Idrettshall gjensto en 1 1/2 time trening i hall med mange nye øvelser og tøffe spillere. Siden dette var første trening måtte vi yte 110 % for vi ville jo vise oss fra vår beste side. Med mye ros og oppmuntring fra rutinerte damespillere (+ John og Benny) kom vi oss gjennom en hard, men meget lærerik trening. Takk for at dere tok meg så godt imot. I dag (2001) er jeg selv en rutinert damespiller og prøver å ta imot nye og yngre spillere på en like god måte.